Sist jeg ble gravid var sommeren 2008. Lilymannen hadde fridd samme vår og vi var forelsket og syns det ville passe fint med en familieforøkelse før vi feiret bryllup. Spiren satt på tredje forsøk (jeg hadde selvfølgelig allerede rukket å bli temper og ekspert på de fleste babyforum), og vi gledet oss masse til å bli foreldre for første gang. Uheldigvis ble ikke ting helt som vi hadde forestilt oss...
Etter første trimester var jeg hos legen for første ordentlige svangerskapskontroll. Når jeg gikk på vekten og så tallet som sto der, så ble jeg så overbevist om vekten var ødelagt at jeg nektet legesekretæreb å notere tallet i helsekortet mitt. Jeg forlangte å få veie meg på nytt inne hos legen og der fikk jeg bekreftet at jeg hadde lagt på meg 6 kg! Herregud-er det mulig?
Når jeg var ca 16 uker på vei så fikk jeg bekkenløsning og fikk problemer med å bevege meg. Skikkelig kjipt når man er en aktiv person som har drevet aktiv idrett hele livet. Jeg var hos legen og fikk beskjed om å ta det med ro, og gjorde så godt jeg kunne. Ingen henvisning til fysio eller lignende. Noen uker senere hadde vekten eksplodert og 5 måneder på vei fikk jeg spørsmål om jeg snart hadde termin når jeg handlet på polarn og pyret.
Jeg var i utgangspunktet ei normalvektig jente som er 166cm høy men to dager før jeg fødte våren 2009 så veide jeg syke 114 kg. Jeg hadde bekkenløsning, søvnapne, karpal tunnel syndrom, knærne mine var i ferd med å kollapse, jeg var deprimert, ekstrem halsbrann og ble utredet (men avkreftet) for svangerskapsdiabetes.
Totalt la jeg på meg rundt ca 45kg i løpet av de 40 ukene jeg var gravid, og kroppen min kollapset helt. I tillegg fikk jeg beskjed om at estimert fødselvekt på sønnen min var rundt 5kg.
Jeg vil ikke gå inn på de vurderingene som sykehuset gjorde opp mot fødselen, det er en annen historie, men endelig så startet fødselen. Jeg hadde håpet at det da skulle være det laveste punktet, men så feil kan man ta. Etter 11timer i fødsel ble lillemann førløst med vakuum. Han var 4985 gram og hele 38cm rundt hodet. Det hele var dramatisk på slutten, men han var i super form når han endelig kom ut. Dessverre gikk det ikke like bra med meg. Jeg revnet fra A-Å, og mistet 1,5 liter blod. I en time lå jeg i sjokk og ble sydd sammen, med koklusjonen ruptur grad 3B. Dette vil si at jeg revnet så mye at en, men ikke alle musklene i endetarmen var avrevet.
Dere vil aldri tro hvor utrolig smertefullt det er å ha en slik ruptur i dagene etter fødsel, hvis dere ikke har opplevd det selv. I tillegg til smertehelvete jeg var i så fikk jeg ikke til ammingen. Og hvor var morskjærligheten? Smertehelvete fortsatte når vi kom hjem fra sykehuset, og fortsatte videre i tiden etter fødsel. 6 måneder tok det før jeg følte at det meste av smertene var borte. Men tilbake satt jeg som en helt annen person. Jeg hadde problemer med urinlekkasje, jeg kunne knapt gå tur, jeg var sterkt overvektig og hadde vært igjennom en kraftig fødselsdepresjon. Jeg husker nesten ingenting positivt fra de første 6 månedene av livet til sønnen min... Og det gir meg en klump i halsen å tenke på det.
Idag er sønnen min en flott gutt på snart 2 1/2 år. Jeg kunne ikke ønske meg en vakrere gutt. Lilymannen har stått fjellstøtt ved min side igjennom alt som har skjedd, plukket meg opp når jeg har vært langt nede, tørket tårer og stablet meg skjelvende på bena selv når jeg har vært sikkert på at jeg ikke kan stå. I fjor sommer giftet vi oss. Da veide jeg 66kg og følte meg vakker igjen. Men urinlekkasjen er det fremdeles, noen ganger er det litt bedre, andre ganger verre igjen. Jeg gikk ett år på ahus til spesialisert fysioterapi og fikk hjelp til å trene bekkenmuskulaturen. Jeg har gjort knipeøvelser, brukt elektrostimulering og prøvd Osteopat. Nå har jeg gitt opp og er utredet for operasjon. Jeg vil ha livet mitt tilbake...
Men så var det bare det at jeg helst skulle ha fått et barn til først, noe de anbefaler i forhold til å operere. Så da er jeg prøver igjen visst... Med skrekkblandet fryd. Jeg ønsker meg så utrolig mye en lillebror eller lillesøster, men jeg er livredd for å oppleve noe lignende igjen. Jeg vil ikke bli mer ødelagt enn jeg allerede er, jeg er jo bare 27 år. Det kan vel ikke være meningen at jeg aldri skal få tilbake det aktive livet mitt...?
Håper dere vil følge meg på veien fremover. Jeg trenger all støtte jeg kan få. Og kanskje kan det hjelpe andre i samme situasjon å høre min historie.
~Lily
Jeg har nettopp lest innlegget ditt, og du har virkelig ikke hatt det enkelt! Det eneste jeg sa til Lillemor etter å ha lest dette var: stakkars jente!
SvarSlettJeg la også kraftig på meg i første svangerskap, og hadde voldsomt bekkenløsning og jeg var veldig aktiv innenfor flere idrettsgrener og dans. Det var rett og slett for jævlig å miste kroppen sin nettopp fordi jeg ble overvektig. Hadde enormt med ødemer i kroppen, og så ut som ei kule på slutten. Ble innlagt med svangerskapsforgiftning 10 dager på overtid. Jentungen ble født og veide hele 4660 og var 53 cm men sunn og frisk :D
Jeg ble gravid igjen når jentungen var 6 måneder, og jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle legge på meg like mye denne gangen! Jeg var derfor veldig forsiktig med hva jeg spiste og hvor mye jeg spiste, var flink til å drikke vann, samt gjøre enkle trim-øvelser tilpasset gravide. Bekkenløsningen ble ti ganger verre i dette svangerskapet, og til tider var jeg nesten låst til sofaen. Guttungen var betraktelig mindre enn sin søster, 3600 og 52 cm, og da han ble lagt på magen min sa jeg: å herregud jeg har fått en baby denne gangen!! ;)
Dessverre fikk jeg en fødselsdepresjon denne gangen, og jeg skjønte det vel ikke heller før jeg ble konfrontert av ei venninne om akkurat det. Søkte ikke noe hjelp, og ting gikk over av seg selv.
Så vi har vært gjennom mye av det samme, bortsett fra det med rupturen da. Huff, stakkars deg!
Håper og tror at kommende svangerskap blir bedre enn ditt første.
Mange klemmer fra Tuppen.
PS! Har forresten lagt deg til på blogglista vår. ;)
Takk for kommentaren, og for at dere la meg til listen. Jeg har fulgt med på dere en stund og vil gjøre det fremover også.
SvarSlettKjenner meg veldig igjen i det du skriver om fødselsdepresjon. Jeg søkte heller ikke hjelp, og ble heller ikke fanget opp av systemet. Rundt meg i barselgrupper og andre steder var det fullt av de perfekte mammaene som ikke gjrode annet enn å fortelle hvor "fantastisk alt var".
Er tungt å jobbe seg igjennom slike ting, jeg var heldig med en svært forståelsesfull mann og mammaen min som forsto at noe ikke var som det skulle oppe i "topplokket" mitt.
Jo mer vi snakker om det, jo mindre tabu blir det å være åpen for de som sliter! Setter stor pris på å få høre om erfaringene dine.
Hei, jeg leste også om historien din, og kjenner meg mye igjen i det.
SvarSlettHeldigvis revnet jeg ikke helt bak, men det var det jeg fikk beskjed om. Jeg lå hele første døgnet og trodde at det var det jeg hadde. Og lillejenta lå i respirator fordi hun hadde fått navlestrengen rundt hodet og vann i lungene.
Selv om jeg ikke hadde revnet helt, bare grad 2, ble jeg operert i narkose, og jeg husker smertehelvetet. Og påfølgende fødselsdepresjon. Heldigvis visste jeg at mannen min kunne være sammen med meg hjemme dersom jeg ble så dårlig at jeg ikke klarte å ta meg av barnet på egenhånd. Han fikk være med oss i 1.5 mnd, og det hjalp veldig! (Jeg ble sykmeldt og han tok permisjonen for meg). Da fikk jeg endelig slappet av og følte at jeg fikk "landa" litt...
Nå har vi lyst til å få barn nr 2, og jeg er veeeldig nervøs. Har absolutt ikke lyst til å prøve meg på det samme igjen... Var på sykehuset, og overlegen der har lovt meg keisersnitt hvis det er det jeg vil. Men det var en kamp, han prøvde å bagatellisere det hele. Men det var faktisk helt forferdelig de første månedene etter fødselen.. Så vi får se om jeg tør å våge meg på en vanlig fødsel, eller om jeg satser på keisersnitt...
Takk for kommentar Margrethe. Jeg tror det er flere av oss der uten enn det vi tror. Høres virkelig grusomt ut å ligge første døgnet i uvisse slik som du beskriver. Tankene om ks vs vanlig fødsel er noe jeg også tenker mye på, hva vil jeg tørre når alt kommer til alt? Føles jo litt som gambling, ikke sant? Og for å gjøre situasjonen komplett så har jeg legeskrekk/operasjonsskrekk og er bortimot like redd for å måtte gjennomgå ks. Kommer til å skrive mye mer om dette på bloggen etter hvert(spiren må jo sitte først:-) )...og også forsøke å få noe helsepersonell i tale utover "det er opptil deg"
SvarSlettLeste historien din nå. Den gjør virkelig inntrykk! Det er ikke altid bare bare å bli mor.
SvarSlettVet hva du snakker om siden jeg har samme skade..
Det er vanskelig å ta valget om flere barn når en får beskjed om at det skal til før du reopereres. Har vært der selv og forstår din skrekkblandede fryd godt.... Å gå gravid som inkontinent kan være en utfordring, men det er verdt det selv om det for noen er tøft mens det står på. Alt ble så mye bedre og mye ubehag pga svangenskapet ble glemt da nurket kom til verden.
Du er ikke alene om å ha inkontinensproblem(urin eller avføring) etter fødsel(feks. pga totalruptur). Jeg har fått mye støtte og hjelp av NOFUS- særlig inne på medlemsforumet(se;www.nofus.no)
Stå på- det går som regel bra til slutt!
Hilsen
Madam ink
A-inko meldem