Dagbladet setter fødselsskader på dagsorden

Dagbladet setter idag søkelyset på et tema som jeg mener er kjempeviktig. I artikkelen "Fødselsskadene vi ikke snakker om" legger de fokuset på hvor tabubelagt det er å snakke om skader man får i underlivet i forbindelse med fødsel. Dette fører til at mange kvinner kanskje lider unødvendig i forhold til hva de burde. Og ikke minst hvordan det føles å ha en slik skade og føle at man er helt alene. 

Det er særlig rifter/rupturer de snakker om i denne artikkelen og disse klassifiseres på denne måten:


Grad 1: Overfladisk rift i kjønnsleppene, hud, vagina og/eller mellomkjøttet (området mellom vagina og anus). Disse ligner ofte på skrubbsår og trenger ikke alltid å sys. Dette kan jordmor sy med lokal anestisi. 

Grad 2: Disse riftene går litt dypere enn grad 1, og involverer også musklene i mellomkjøttet. Rifter fra grad 1-2 krever at den sys etter fødselen. Dette kan jordmor sy med lokal anestisi. 


Grad 3: Disse riftene involverer alle lag nevnt over, men i tillegg også endetarmens lukkemuskel (analsfinkter). Det vil si at også anus blir skadet. Grad 3 deles inn i tre underkategorier: 
a) Mindre enn halvparten av analsfinkteren har blitt skadet 
b) Mer enn halvparten av analsfinkteren har blitt skadet 
c) Hele analsfinkteren har blitt skadet


Grad 4: I tillegg til det som kjennetegner grad 3, er også slimhinnene i endetarmen blitt skadet. 


Grad 3 og 4 sys av leger.


Da jeg fødte i 2009 fikk jeg en grad 3B. Jeg husker ikke så mye av fødselen, men jeg husker at jeg lå og skalv mens legen sydde meg i 1 time etterpå. Min største skrekk var å revne helt "bak i der" som jeg skrev i fødebrevet mitt, og jeg husker at jeg sa ja til å bli klippet hvis det så ut som at det ikke var plass. Problemet var bare at jeg revnet videre nedover i "klippet" og dermed dypt innover. Jeg husker jeg stirret på legen mens en jordmor og en sykepleier holdt bena mine fra hverandre slik at legen skulle få arbeidsplass til å sy. Jeg gråt ikke, men jeg var livredd. "Kan du love meg at jeg blir bra igjen...?" spurte jeg om og om igjen mens han arbeidet. "Nei, det kan jeg ikke garantere," svarte legen på sedvanlig legevis. Mannen har fortalt at jeg var helt hvit av sjokk. 


På grunn av blodtap besvimte jeg hver gang de forsøkte å flytte meg etter at legen var gått og alt var over. Lilymannen tok hånd om sønnen vår, mens jordmødre og sykepleiere kom og gikk. Alle sammen ga meg en klem og sa "Gratulerer!". En av dem kommenterte at det var jammen meg ikke verst at håret mitt fremdeles luktet nyvasket etter alt jeg hadde vært med på. En av jordmødrene sa at hvis sønnen min bare ikke hadde kommet skjevt, og som stjernekikker, så hadde dette gått helt uproblematisk. Jo, takk skal du ha.


Etter fire dager på enerom ("isolat" sto det på døren) så fikk vi reise hjem, sønnen min og jeg. Jeg kunne ikke sitte, vi fikk ikke til ammingen, og et av stingene mine hadde gått opp. Jordmoren som undersøkte meg ved utreise sa at det gjorde hun ikke noe med nå, for jeg kom bare til å være glad for den ekstra åpningen neste gang jeg skulle føde.


Norske sykehus har fått kritikk for at de har hatt mye høyere tall på slike fødselsskader enn våre nordiske naboland. 
Sitat fra artikkelen: "2004 så man at fire prosent av norske kvinner fikk såkalte sfinkterskader, der endetarmens lukkemuskulatur blir ødelagt . Dette tallet er nå halvert etter at norske sykehus i en rapport fra Helsetilsynet ble kritisert for å ikke ha tatt disse kvinnene alvorlig. I 2005 ble det derfor utarbeidet en handlingsplan for å få ned det høye tallet."  


Ferske tall fra Medisinsk fødselsregister viser at i underkant av 2% av alle fødekvinner i Norge fikk alvorlige rifter under fødselen i 2010 og fram til mai 2011. Det høres kanskje ikke mye ut. Men når prosentallet blir til 1459 kvinner, så er det altfor høyt. 
Eller hva mener dere?